Tiden er ute

En gjennomsnittlig vitenskapelig ansatt ved lærestedene jobber i gjennomsnitt 46 timer i uka

91 prosent mener det samlede arbeidspresset er for stort til at det lar seg løse innenfor normal arbeidstid

– Administrasjonen skal ha det på skrivebordet sitt mandag morgen.

Det er torsdag kveld i Bjugn når språkprofessor Kristin Melum Eide ved NTNU ser seg selv gestikulere på laptopskjermen sammen med Øystein og Klaus Johan – en sammenzoomet liten komitébukett som skal anbefale en kandidat til en universitetsstilling.

Vårsola, skarp og påtrengende for noen minutter siden, er på vei bak trær og fjell der ute. Katten Salma har skrapt på verandadøra og blitt sluppet inn for kvelden, men det er ikke tid for å stryke henne over pelsen ennå.

På stuebordet står kaffe og Pepsi Max fra ektemannen Hans. Dette er ikke det seneste han har sett Kristin jobbe. «Nå må vi gå og legge oss», kan han si, men dagen i forveien kom hun ikke inn før etter midnatt – hun måtte bli klar til møtet.

– Det er 1002 ting samtidig med en masse veiledning, sier hun til komiteen.

Det er 2780 sider med søknadspapirer, men de skal nå klare å få dette ferdig likevel. Det er viktig å velge rett person. Denne kandidaten kan bli en sentral del av fagmiljøet de neste 40 årene. Det finnes ikke noe viktigere. Så da bruker de fritida si. Igjen.

Tekst: Martin Bergesen | Foto: Jan Tore Eriksen

Dette er ikke et unntak. I 2021 undersøkte NIFU tidsbruken blant 28.000 vitenskapelig og faglig ansatte ved universiteter og høyskoler i Norge. Her var snittet blant de vitenskapelig ansatte 46 timer i uka. Og tallet er stigende.

Arbeidstid som skulle vært brukt til forskning går i stedet til veiledningen man ikke rakk, organisering av logistikk for en konferanse, søknader om midler så man beholder den midlertidige faste stillingen sin, utfylling av skjemaer og å forberede undervisning.

Der disse pålagte oppgavene må gjøres, er forskningen den ene tingen som kan dyttes på.

Når den likevel skjer er det ofte fordi det forskes etter arbeidstid. Hvilke konsekvenser får dette?

– Vi ser at attraktiviteten til forskeryrket har gått drastisk ned.

Forskerforbundets leder, professor og kreftforsker Guro Elisabeth Lind, mener vi står midt i en utvikling som er bekymringsverdig for samfunnet.

– Når vi spør vitenskapelig ansatte med fast ansettelse, sier så mange som én av tre at de vurderer å slutte i akademia. Den hyppigste årsaken er arbeidspresset.

Akademia er sin egen verden, med regler som ikke nødvendigvis går overens med forventningene vi har til arbeidslivet ellers. Det er et annerledesland bygget for mennesker som leter etter alt fra svaret på kreftgåter til uoppdagede grammatiske regler.

Sistnevnte er Kristins domene. Enten det er snakk om måten norsk har påvirket engelsk eller tidsparadokser i språket.

– Når bruker du for eksempel gjorde, og når bruker du har gjort? Om du treffer noen på jobben på mandag kan de både spørre hva gjorde du i helga eller hva har du gjort i helga, sant? Men hva om det er tirsdag? Kan du fortsatt si hva har du gjort? Og hva med onsdag?

Dette er et spørsmål Kristin kunne brukt kvelden sin på å gruble over i det store huset Hans bygget til dem en gang i tiden her ute. Eller hun kunne hatt fingrene i et strikkeprosjekt mens hun så tv-serier, hatt venner på besøk eller jammet på musikkrommet (hun på saksofon, Hans på tangenter).

I stedet er det altså denne ansettelseskomiteen for et annet universitet. De har gjort et grundig forarbeid og klarer å lande på en kandidat, så da gjenstår bare kvelds- og helgearbeidet som skal spikre rapporten og anbefalingen helt.

Kristin kunne takket nei til ekstrajobben, men i akademia kommer sånt med sin egen kostnad senere når det er hennes tur til å spørre.

– Om du skaffer deg et rykte for å aldri sitte i komiteer, sier du samtidig at du nekter å ta del i den akademiske dugnaden. Og lykke til med å skaffe en ekstern sensor til eksamen da.

Kristin beskriver et system hvor du hele tiden gjør innskudd som ikke er del av arbeidsbeskrivelsen, men hvor uttakene er essensielle for å kunne gjøre jobben sin. For henne blir dette en form for dobbeltkommunikasjon.

– Det er jo ingen som faktisk pålegger deg dette, men bordet fanger. Systemet går ikke rundt hvis du ikke gjør det. Det drives av idealisme, det er gullbeholdningen og drivstoffet.

Det samme gjelder alt fra søknader om penger til det å arrangere konferanser. Hun har egne driftsmidler som for eksempel kan brukes til å kjøpe faglitteratur, men for å kunne bruke pengene må hun få en rekvisisjon fra en administrativt ansatt i et tilfeldig og detaljstyrende regime.

– Jeg har en kollega som ble nektet å bruke egne driftsmidler til å kjøpe bok fordi han vel heller «bare kunne låne den av en kollega?» Det måtte da være noen andre som har den boka?

Kristins stilling er cirka 50 prosent forskning, 50 prosent undervisning, med litt tid satt av til administrasjon. Med alt hun må gjøre er realitetene annerledes.

– Får du forsket noe i arbeidstiden?

– Nei. Uhyre sjelden.

Hun mener det finnes en innbakt ukultur som favoriserer de som er villige til å dytte unna fritid og familie for å bruke tida det tar, etter at alt det essensielle er unnagjort.

– Så sier man at «vi kan jo ikke nekte Kristin å jobbe i helgene og kveldene og i feriene», og det er jo sant. Men det er bare Duracell-kaninene med høyest antall forskningspublikasjoner og tempo som blir ansatt, og da er det et strukturelt anliggende. Om du har lyst til å ha et liv og en normal arbeidsuke kan du ikke konkurrere med turboene.

91 prosent mener det samlede arbeidspresset er for stort til at det lar seg løse innenfor normal arbeidstid, ifølge Forskerforbundets koronaundersøkelse fra 2020.

Nede ved Kavli-instituttet på NTNU tråkker turbo og førsteamanuensis May-Britt Tessem forsiktig over snøkantene som venter på at våren skal smelte dem helt bort.

Kreftforskeren skulle bare demonstrere en liten finte for datterens håndballag, som hun er trener for. 30 milisekunder senere var korsbånd og menisk røket. «En klassiker», fikk hun senere høre.

I dag er den første dagen hun er av krykkene, får et «halleluja» fra en kollega som stikker nesen innom der hun står på laboratoriet mellom nedfryste vevsprøver i nitrogentanker.

– Jeg går litt, men det er ikke lange avstandene.

Det er gått fire uker siden operasjonen, og May-Britt har prøvd å ta det med ro og gjøre øvelsene fysioterapeuten ga henne. Likevel, det har vært vanskelig å ikke tenke på jobben.

– Ting går jo ikke rundt om jeg ikke er her, det er ikke noen som kan ta over og lede prosjektene.

Målet hennes er en bedre forståelse av prostatakreft, for å kunne skille mellom typer som vokser sakte og aggressivt. Per i dag er dette en kreftform som ikke engang kan deles opp i ulike underkategorier.

– Vi har ikke klart å finne de gode markørene.

For å finne ny kunnskap – den typen som bejubles og skaper overskrifter – må May-Britt sette seg inn i ny og kompleks metodikk og jobbe med spesialister på tvers av disipliner.

– Jeg ser på metabolisme, ser på proteiner, ser på DNA, ser på gener... Altså, noen jobber jo med gener hele livet, ikke sant? Så hvis du ser på alt dette sammen så krever det vanvittig mye.

May-Britt skal balansere disse hensynene opp mot en hektisk hverdag både på hjemmebane og på jobb. Tre barn skal ut av døra hver morgen og fraktes til ulike aktiviteter på ettermiddagen. Arbeidsdagen på kontoret kan vare til fire, kanskje fem. Mye veiledning av PhD-studenter.

– Så sjekker jeg mail og gjør ferdig det jeg ikke ble ferdig med. Og så er det kanskje frist på en søknad. Jeg jobber jo hele døgnet, egentlig. Og forskningen kommer sist. Er ikke det trist? Vi skal gjøre verdensberømt forskning og være best i alt mulig, samtidig som vi skal være de beste underviserne og ha full koll på administrasjonen. Drive universitetet og samtidig lage kule opplegg for studenter. Det går på sitt vis, men det er umulig å være best på alle de områdene som faktisk kreves.

At dette ikke er holdbart i lengden er noe Guro og Forskerforbundet er tydelige på.

– Dette er en gigantisk ukultur. Det er et misbruk av arbeidskraft og en rovdrift på ansatte som ut fra vårt regnestykke dreier seg om to milliarder kroner i året.

Hun peker på de såkalte ABE-kuttene som en viktig bidragsyter til dette. Dette var ostehøvelkutt vedtatt av forrige regjering for å effektivisere bort kostnader, hvorav to milliarder kom fra kunnskapssektoren. Dette ble hovedsakelig gjort ved å slanke antall administrative og tekniske stillinger.

– Disse oppgavene må fortsatt løses, men har blitt flyttet over på vitenskapelig personell. Da blir det løst med dårligere kvalitet enn når de med spesialkompetanse løste det.

Dette kommer i tillegg til akademiske dugnad, konferanser og forskning som skal være god nok til å bli publisert i prestisjetunge journaler for å heve institusjonenes omdømme.

Summen alt dette fritidsarbeidet kommer på?

– To milliarder, og da har vi bare telt vanlig timelønn uten overtid, sier Guro.

– De to milliardene som ble kuttet i administrasjon er ikke hele grunnen, men det henger sammen.

Så er det ikke slik at vitenskapelig ansatte nødvendigvis forventer eller ønsker å jobbe 7,5 timer og så pakke sammen for dagen. Når man brenner for forskningen sin kan det å jobbe utover vanlig arbeidstid være en positiv opplevelse.

Men da er det gjerne fordi man driver med nettopp forskning, ikke fordi man må gjennom en bunke skjemaer og administrative oppgaver.

Ute i havgapet har Kristin vært flink til å ta i bruk digitale hjelpemidler for å få jobben gjort.

På et tidspunkt gravde Hans en kilometer med fiber til henne (og dermed også naboene) så hun skulle slippe å reise inn til Trondheim hver dag og ha god videokommunikasjon med Universitetet i Bergen, hvor hun har en 20 prosents stilling på toppen av de hundre prosentene ved NTNU.

Hun var gift som 18-åring og var trebarnsmor i en alder av 22. Da hun begynte å studere 150 prosent, var det for å få ting fort unnagjort, det var jo bare for en kort periode før hun skulle tilbake til lærerjobben, men nå sitter hun her og er professor. Den nyeste boka hennes, som er i ferd med å oversettes til spansk, skrev hun førsteutkast på i løpet av 21 dager etter å ha fått ideen under en vennekveld.

Når Kristin snakker om turboer er det altså med eget turboliv i bagasjen. Hun får ting unna, men selv hun har bare det vanlige døgnet til hjelp, og hun kjenner at stadig mer spises opp av reiseregninger som må fikses på egen hånd og detaljstyring av konferanser helt ned til beregning av lunsj og middag for deltakerne. For ikke å snakke om datasystemene.

– Vi setter oss hele tiden inn i nye plattformer fordi det stadig er nye firmaer som vinner anbud. Man tar ikke med omkostningene i timer som hver enkelt akademiker må bruke for å lære seg å beherske de nye systemene.

– Hvor mange timer jobber du i uka?

– Det er aldri mindre enn 50.

– Men du har fri i helga?

– Jeg prøver å ha fri fra lørdags morgen og til søndag midt på dagen. Men jeg kan skrive til en hvilken som helst norsk akademiker etter klokka seks på en søndag og få svar i løpet av fem minutter, fordi alle sitter og forbereder mandagen.

Over tid vil denne måten å leve på tære på noen og enhver. Kunnskapen har en pris, også for en turbo.

– Jeg har forsømt og forsaka ganske mye i oppveksten til ungene, sier hun.

– For alle tre guttene mine har det vært helt utenkelig å velge en akademisk karriere. De ønsker ikke å jobbe døgnet rundt, i alle ferier og helger.

76 prosent sier at de bruker mer av fritiden enn ønskelig på arbeidet, ifølge Forskerforbundets koronaundersøkelse.

Kristin er ikke den eneste forskeren med voksne barn som har den erfaringen. Nede på Kunnskapssenterent ved St. Olavs Hospital sitter Harald Husebye, seniorforsker ved Institutt senter for molekylær innflammasjonsforskning og Institutt for klinisk og molekylær ved NTNU.

Her studerer han immunforsvarets mange hemmeligheter. I Haralds lille hjørne av verden dreier mye seg rundt et mikroskop til 13 millioner kroner som kan gi ham tverrsnitt av celler ned til under mikrometeren.

Disse tverrsnittene blir tredimensjonale kart, lik dem du finner i et dataspill, som han så kan finstudere på skjermen i jakten på svar om kroppens førstelinjeforsvar. Nærmere bestemt makrofager, en type celler som er del av immunsystemet, og som dør på spektakulært vis om de blir overlesset av virus eller bakterier slik at de alarmerer resten av immunforsvaret.

– Det vi studerer er celledøden og spillerne i den, ved at vi prøver å provosere fram denne responsen, sier Harald.

– Hensikten med denne studien er å identifisere spillerne for senere å kunne lage målrettet terapi som kan dempe inflammasjonen, hvis dette er ønskelig.

57 år gammel og med voksne barn er dette en situasjon han trives i, men det var ikke alltid slik. Han har jobbet seg gjennom jul og høytider, og beskriver de fem årene frem mot doktorgrad som «helt vilt» og de fem påfølgende årene som «en vanvittig periode».

– Den første postdoken min på NTNU var verst. Ikke noe åtte til fire, det var å jobbe når det måtte passe. Jeg husker at gruppelederen fant ut at det var en god idé å sette gruppemøtene til klokka fire på en fredag ettermiddag og utover.

De neste 10 årene som forsker var det vanskelig å vite om han hadde jobb, så han sa ja til mye.

– Den psykiske biten er jo knalltøff, da. Etter hvert skjønner du at dette ikke går, og at du må tørre å si nei. Men det blir jo den vektingen da, om man kan tørre å si nei uten at det får konsekvenser.

– Hva ville skjedd om du bare jobbet normale arbeidsdager i den perioden?

– Jeg hadde jo ikke blitt ferdig. Det var så vanskelig og så frustrerende! En dag sto jeg på labben og holdt en plate som viste at eksperimentet hadde feila for n-te gang. Jeg smækka den i gulvet i frustrasjon. Dette er ting jeg kanskje har fortrengt litt.

Slik er det også for Tord Talmo. Han er førstelektor på Institutt for matematiske fag ved NTNU, samtidig som han også er nestleder i Forskerforbundet ved NTNU.

Fra kontoret sitt på Gløshaugen jobber han for øyeblikket i et EU-prosjekt der de eksperimenterer med digitalt gruppearbeid. Her fjernes den ene tingen man vet funker i gruppearbeid – den fysiske kommunikasjonen.

– Vi antok at det ikke nødvendigvis ville fungere så godt, men for å vite sikkert må man teste. Om vi tester 1000 ting og ingen av dem funker, så er det bra og viktig, for da er vi litt sikre på at de tusen tingene ikke fungerer. Universitetet er jo den plassen hvor sånne ting skal forskes frem. For å sette det på spissen: Vi skal ha to astrofysikere som støver bort i et hjørne på et kontor mens de leter etter en ny stjerne der ute.

Alt dette kan høres litt råflott ut å bruke penger på, men Tord vil frem til et poeng:

I praksis representerer grunnforskningen ofte veien som må graves ut for at samfunnet skal bevege seg framover. Enten det er i form av uventede oppdagelser eller fordi det bygger et skattkammer av kunnskap som kan redde oss når vi minst venter det. Et nylig eksempel er koronavaksinen.

– Koronaen kunne slått ut mye hardere enn den gjorde, men man hadde gjort grunnforskning på et virus med lignende egenskaper, sier Tord.

– At de dataene fantes var helt sentralt for at man skulle kunne utvikle vaksinen så fort. Men slik det er i dag er det den typen grunnforskning som lider mest.

Dette mener han er alvorlig, all den tid det er her mye av motivasjonen for yrkesvalget ligger. Han rister på hodet av tallene som kommer frem i Forskerforbundets undersøkelser og hva de sier om utviklingen i akademia.

– Da jeg begynte for 20 år siden var jo universitetet drømmejobben – å drive med akkurat det du er interessert i. Jeg kunne jo jobbet i videregående og tjent 100.000 mer. Grunnen til at jeg blir, er friheten.

– Det pleide å være tre timer til forberedelse, men så skulle vi jo uteksaminere mange flere masterstudenter uten at flere folk ble ansatt, og da ble det bare to timer. Jeg kommer jo ikke til å slutte å bruke den tiden det faktisk tar, så det blir enda en ting hvor jeg tar av fritiden min for å holde standarden oppe.

Oppe på Dragvoll er det ikke mange minuttene fra hun ankommer kontoret til masterstudent Ragnhild Johansen kommer inn døra. De har knapt funnet hver sin plass i sittegruppen på kontoret før Kristin drar på med skryt av hvor langt masteroppgaven har kommet.

– Nå er jeg litt bakpå her med forberedelser, men jeg synes du har løftet denne her voldsomt mye. 

Ragnhild ser på grammatisk forståelse hos personer med norsk som andrespråk, hvor mye de har drasset med seg fra det første språket. Er det annerledes for dem som allerede hadde engelsk som andrespråk?

– Det er ingen som forventer at du skal gjøre denne typen forskning på masternivå, så det er ganske storveis. Det å vise fram hvor mange interessante og spennende funn du har, det er det som er jobben nå.

Dette er slik starten av en akademisk karriere kan se ut. For en ung forskerspire på kontoret til Kristin er det bare å snu hodet litt for å se målstreken, den ruvende bokhylla hvor Kristins publikasjoner og bøker står stilt ut på rekke og rad.

Men å se livet til de akademiske ledestjernene på nært hold kan like gjerne være en kalddusj for gløden.

Arbeidstid er sammen med usikre stillinger og lønn viktige årsaker til at så mange som 1 av 3 vitenskapelig ansatte vurderer å slutte i akademia

May-Britt omtales gjerne som en toppforsker, men paradoksalt nok har hun aldri kommet forbi den noe merkelige stillingsformen «midlertidig fast ansatt». Det betyr at hun kan sies opp om det ikke lenger finnes eksterne midler til forskningen hennes – midler hun gjerne må skaffe selv.

Selv nå, med ansvar for prosjekter til mange millioner kroner som hun selv har skaffet og to tildelinger fra prestisjetunge European Research Council, er dette situasjonen hennes. Samtidig har hun ansvar for en annen forsker, sju PhD-er, en bachelor og en ingeniør i prosjektene sine.

– De ser jo at jeg ikke har fast jobb. Altså, jeg har måttet skaffe jobben min selv i 15-20 år, sant? Og det tror jeg påvirker folk veldig negativt. De legger to og to sammen og ser at det å bli forsker kanskje ikke er veien å gå om du vil ha en fast jobb.

I nabobygget er det heller ikke gitt at det vil sitte en ny Harald ved mikroskopet den dagen han gir seg. I en alder av 57 er han i samme båt som May-Britt – fast midlertidig – og vet ofte ikke om han har jobb fra år til år.

– Vi har lyst ut tre stipendiatstillinger nå, og tre av de fire masterstudentene på gruppa ville ikke søke. De går rett ut i arbeid, ikke til forskning.

– Hvorfor?

– Du blir svar skyldig når de sier «det blir for tungt». Og utsiktene for jobb senere i forskningssystemet er vanskelige.

Fremover ligger det an til store politiske endringer i kunnskapssektoren, blant annet utsynsmeldingen som tar sikte på å ruste opp mer på områdene videreutdanning og etterutdanning. Kunnskapsminister Ola Borten Moe har kalt dette en tillitsreform som gir universitetene økt selvstyre. Guro kjøper ikke den helt.

– En tillitsreform skulle vært bygget nedenfra med mindre mål- og resultatstyring, og frigjort mer tid til å bruke faglig skjønn. Når man i stedet skal levere på flere politiske ambisjoner uten å få ekstra ressurser blir det en mismatch.

Hun peker på svarene Forskerforbundet får når de snakker med medlemmene sine.

– Spør du postdoktorene nå sier bare én av fem at de kan anbefale andre den karrieren, sier Guro.

– Disse tallene har forverret seg – i 2018 var det halvparten. Det er kjempealvorlig for kunnskapsnasjonen Norge. Dette er folk vi er helt avhengige av.

Som er én måte å se det på. En annen innfallsvinkel er at kirkegården er full av uunnværlige mennesker og at hver av oss bare lever ett liv. Akkurat det tror Guro stadig flere potensielle forskere nå tar til etterretning. Hun nevner hashtaggen #leavingacademia i sosiale medier, hvor avhoppere deler klagemål rundt det som en gang var drømmen.

– Det finnes mange spennende yrker for folk med forskerkompetanse utenfor akademia. Også i Norge begynner det å bli mange historier om dem som velger å gå ut og finner dette kinderegget av mindre jobb, bedre lønn og mer fritid.

Ragnhild har fått skryt, det hun har jobbet med er faktisk ny forskning, ting andre ikke har sett på ennå. Hun virker oppglødd over å høre dette. Men er det nok til at hun vil forske videre?

– Det virker som det er en utrolig stor arbeidsmengde med veiledning, forelesning, publisering og en lang liste over ting som skal gjøres, sier Ragnhild.

– Jeg blir jo utdannet lektor, så alternativet er å jobbe i videregående. Arbeidsmengden er høy der også, men ikke i samme liga.

Idet Ragnhild forsvinner ut døra, smetter en ny masterstudent inn. Enda en venter etter det. Og så er det alt det andre som skal gjøres. Kristin skulle overvært en doktorgradsdisputas, men den får hun bare hoppe over. Forskning blir det heller ikke tid til i dag, men Kristin skal ta igjen det forsømte snart – i likhet med så mange andre forskere ved både NTNU og andre universiteter.

Det er nemlig bare noen dager igjen til påske.

– Om du skal skrive og publisere må du ha tid til å tenke lange tanker, sier Kristin.

– Og da er ferien en av de sjeldne mulighetene du har.

Tittel (H1)

Mellomtittel (H2)

Faktaboks Header (H3)

Sitat (Sitat)

Brødtekst